Da EØS-avtalen ble vedtatt av Stortinget i 1992 var kraftmarkedet fortsatt langt mer liberalisert i Norge enn i EU. EUs energipolitikk bestod stort sett av konkurranseregler, og disse ble tatt inn som vedlegg og henvist til i artikkel 24 om varebytte.

I slutten av 90-årene vedtok EU de første liberaliseringsdirektivene for elektrisitet og gass (1. energipakke). Mer liberalisering ble vedtatt i 2003 (2. energipakke) og i 2009 kom den 3. pakken, som gav grunnlaget for gjennomføring av det indre energimarkedet. Et energidirektiv i pakke 3 stiller bl.a. krav om opprettelse av en uavhengig nasjonal reguleringsmyndighet. For å utfylle og koordinere arbeidet til de nasjonale reguleringsmyndighetene ble det etablert et eget EU-byrå - Agency for the Cooperation of Energy Regulators (ACER). Forordningen for ACER gav byrået en viss vedtakskompetanse.

Den 3. energipakken ble innlemmet i EØS-avtalen etter stortingsvedtak i 2018. I Norge vakte saken politisk og juridisk strid, og er sterkt konfliktfylt fortsatt. Dette skyldes særlig spørsmålet om norsk suvernitetsavståelse til ACER er så stor at Stortingets vedtak burde vært fattet med 3/4 flertall, noe det ikke ble. Vedtaket ble, som i alle tidligere saker om myndighetsoverføring til EU etter godkjenningen av EØS-avtalen i 1992 (som ble gjort med 3/4 flertall), fattet med alminnelig flertall etter Grunnlovens § 26, 2. ledd:

Traktater om saker som er av særlig stor viktighet, og i alle tilfeller traktater hvis iverksettelse etter Grunnloven nødvendiggjør en ny lov eller stortingsbeslutning, blir først bindende når Stortinget har gitt sitt samtykke dertil.

For å sikre den internasjonale fred og sikkerhet eller fremme internasjonal rettsorden og samarbeid kan Stortinget med tre fjerdedels flertall samtykke i at en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers tilligger statens myndigheter, dog ikke beføyelse til å forandre denne Grunnlov. Når Stortinget skal gi sitt samtykke, bør, som ved behandling av grunnlovsforslag, minst to tredjedeler av dets medlemmer være til stede.

Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke ved deltagelse i en internasjonal sammenslutning hvis beslutninger bare har rent folkerettslig virkning for Norge.