Justus Sustermans (1597-1681) Portrett av Galileo Galilei - Wikimedia Commons

Et varsko om økende sensur i flere land - The Westminster Declaration - får liten oppmerksomhet her i landet. Google-søk viser at den er omtalt og oversatt på steigan.no, document.no og rights.no, men ingen nyhetsoppslag om saken i hovedstrømsmediene.

Erklæringen ble publisert 18. oktober 2023, etter at noen av underskriverne kom sammen i Westminster, London, i sommer. Tilsammen har 138 kjente intellektuelle og akademikere undertegnet, bl.a Edward Snowden, Julian Assange, John Cleese, Jeffrey Sachs, Michael Schellenberger, Matt Taibi, Bari Weiss, Glenn Greenwald, Naill Ferguson, Oliver Stone, Yanis Varoufakis og Ayaan Hirsi Ali.

Erklæringen åpner med en bekymringsmelding om trusler mot ytringsfriheten:

We write as journalists, artists, authors, activists, technologists and academics to warn of increasing international censorship that threatens to erode centuries-old democratic norms. Coming from left, right and centre, we are united by our commitment to universal human rights and freedom of speech, and we are deeply concerned about attempts to label protected speech as "misinformation", "disinformation", and other ill-defined terms.

Misbruket av disse begrepene har medført sensur av vanlige mennesker, journalister, og dissidenter i land rundt i verden. Slike inngrep i ytringsfriheten undertrykker diskusjon av viktige offentlige anliggender og underminerer prinsippene for representativt demokrati.

Erklæringen beskriver hvordan sensuren skjer, hvilke konsekvenser den har og hvordan den kan motvirkes:

Det sensur-industrielle kompleks

Across the globe, government actors, social media companies, universities, and NGOs are increasingly working to monitor citizens and rob them of their voices. These large-scale coordinated efforts are sometimes referred to as the "Censorship-industrial Complex.

Inngrepene kan skje ved direkte politiske vedtak, erklæringen nevner eksempler fra India, Tyrkia, Tyskland, Brasil, Skottland, Irland, UK og Australia, eller mer subtilt gjennom synlighetsfiltrering, merking og manipulering av søkemotorer. Gjennom deplatforming og flagging har sosiale media sensorer alt hindret lovlige ytringer om saker av nasjonal og geopolitisk viktighet. Dette har de gjort med full støtte av "disinformasjonseksperter" og "fakta-sjekkere" i hovedstrøms-mediene, som har forlatt journalistiske verdier knyttet til debatt og intellektuell utforskning.

Twitter-files og EUs Digital Services Act

Som "Twitter Files" avslørte utøver teknologiselskaper ofte sensur gjennom "innholdsmoderering" sammen med myndigheter og sivilsamfunnet. EUs Digital Services Act formaliserer dette samarbeidet ved å gi plattform-data til "godkjente forskere" fra NGO-er og akademia, og overlater forvaltningen av vår ytringsfrihet til disse enhetene, som verken er er valgt eller er ansvarlige.

Sensur svekker fremgang og demokrati

Gang etter gang har upopulære meninger etter hvert blitt gjengs oppfatning. Hver tilkjempet likestilling og rettferdighet har vært avhengig av muligheten til å være uening. Angrep på ytringsfriheten er forløperen for angrep på andre friheter. Dagens sensurvillige eliter svekker demokratiet, og har flere teknologiske sensurverktøy til rådighet enn sine forgjengere.

Tre oppfordringer til handling

Erklæringen avsluttes med tre oppfordringer til handling: Regjeringer og myndigheter må etterleve bestemmelsene om ytringsfrihet i Menneskerettighetserklaringens artikkel 19, teknologiselskapene må avstå fra digital sensur og den brede offentlighet må utvikle en atmosfære for ytringsfrihet og avvise intoleranse.

Kommentar

Manglende omtale av Westminster-erklæringen i norske hovedstrømsmedier er ikke overraskende. De rammes av kritikken, og ser seg ikke tjent med å gi den oppmerksomhet. Samtidig viser denne neglisjeringen at kritikken er berettiget.

Det har blitt et typisk trekk ved norske hovedstrømsmedier at de ofte unnlater å referere eller gjemmer bort ting som motsier eller svekker den fremstillingen av en sak de ønsker å fremme. Eksempler på slike saker er "klima", Trump og Ukraina. Dermed svikter de sin egentlige oppgave: å gi folk god informasjon som grunnlag for meningsdannelse og å kontrollere "makta" - og ikke som nå være et hjelpemiddel for makta til å kontrollere befolkningen.

Artikkel 19 i Menneskerettighetserklæringen fastslår at menings- og ytringsfrihet omfatter retten til informasjon. Westminster-erklæringen forklarer hvorfor dette er er svært viktig:"As is made clear by Article 19, the corollary of the right to free speech is the right to information. In a democracy, no one has a monopoly over what is considered to be true. Rather, truth must be discovered through dialogue and debate – and we cannot discover truth without allowing for the possibility of error."