En vanlig oppfatning er at Norge som EØS-land tilpasser seg EUs harmonisering, tvungent eller frivillig, uten påvirkningsmuligheter av betydning ("fax-democracy"). Dette stemmer nok ofte, men bildet er litt mer komplisert. En grunn til det er at EUs regelverk på flere områder er basert på internasjonale konvensjoner og avtaler som Norge deltar eller kan delta i utarbeidelsen av.

Atomsikkerhet er et eksempel. EUs EURATOM-regelverk, som Norge frivillig har tilpasset seg mye av, er i stor grad en oppfølging av arbeidet som gjøres av globale organisasjoner som FNs vitenskapelige komite for effekter av nukleær stråling (UNSCEAR), Den internasjonale kommisjonen for strålevern (ICRP) og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). I dette samarbeidet er Norge med.

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet skriver i sin internasjonale strategi for 2019-2023 at de skal "delta aktivt i og påvirke de viktigste internasjonale fora på våre fagområder". De legger bl.a. vekt på å ha en aktiv rolle i IAEA, bli fullverdig medlem i UNSCEAR, følge arbeidet i ICRP og være aktive i forhold til flere andre organisasjoner som jobber med strålevern, atomsikkerhet og atomberedskap.

En rekke internasjonale organisasjoner i og utenfor FN systemet er på tilsvarende måte premissleverandør for EU-regelverk. Det gjelder bl.a. Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO), Verdenspostforeningen (UPU), Verdens meteorologiorganisasjon (WMO), Den internasjonale telekommunikasjonsunionen (ITU) og ikke minst Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Som medlem i disse ivaretar Norge egne interesser slik EU-landene/EU sørger for sine. EUs rolle er imidlertid uklar. F.eks. driver unionen, som ikke er medlem av IMO, med uformell samordning av synspunktene til medlemsland og også Norge og Island i forkant av møter i IMO, men slik at det enkelte medlemsland kan fremføre egne standpunkter, "sometimes departing slightly from the joint one."

Utenriksdepartementets EU/EØS-håndbok peker på at bl.a. internasjonale bestemmelser er viktig når Kommisjonen tar initiativ til lovgivning: "Selv om det er Kommisjonen som formelt har initiativretten, er det likevel bare en liten andel av forslagene som faktisk har sin opprinnelse her. De fleste forslag som fremmes av Kommisjonen er en oppfølging av internasjonale forpliktelser eller innspill fra medlemsstater, Europaparlamentet og ikke minst fra berørte interessegrupper."