Keeling-kurven
Foto: Scrippsnews/Wikimedia Commons

Klimapolitikk har fått en hovedrolle i globale og nasjonale beslutningsprosesser. Ressursbruken er stor og virkemidlene mange. Hvordan startet denne prosessen? Hva var bakgrunnen for at arbeidet med å bremse klimaendringer klatret til topps på den politiske agendaen?

Oppsummert ser de viktigste hendelser ut til å ha vært oppdagelsen av at CO2-innholdet i lufta øker, forskning som fant at det skjer en global temperaturøkning, overbevisning om at temperaturøkningen er farlig og skyldes menneskelig CO2-produksjon, institusjonalisert samspill mellom forskning og politikk.

Det internasjonale vitenskapsråd (ICSU), Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) var viktige aktører i prosessen.

Keeling-kurven
Det internasjonale geofysiske år (1957-1958) var et verdensomspennende forskningsprogram som skulle gi mer kunnskap om jordklodens og atmosfærens fysikk. Et av de mindre prosjektene som fikk støtte gjaldt etablering av en målestasjon for CO2-konsentrasjon i lufta, plassert 3000 meter over havnivå på vulkanen Mauna Loa på Hawai. Prosjektet ble ledet av professor i oseanografi Charles David Keeling.

Målingene viste at det var tydelige sesongvariasjoner i CO2-nivåene. Etter hvert ble det klart at nivåene også stadig øker. Grafen som fremstiller denne økningen kalles Keeling-kurven.

Kobling mellom CO2-økning og klimaendringer
Siden CO2 er en drivhusgass vil en økning i nivået kunne påvirke jordas temperatur og klima. Interessen for Keelings målinger var imidlertid lenge nokså begrenset. En rapport fra president Johnsons rådgivende vitenskapskomite advarte i 1965 om at økt tilførsel av drivhusgasser kan gi temperaturøkning. I 1967 fant en undersøkelse at en dobling av CO2 ville øke den globale gjennomsnittstemperatur med 2 grader. Annen forskning fant at det alt hadde skjedd en temperaturøkning på den nordlige halvkule. Det var uklart om dette skyldtes naturlige endringer eller menneskelig aktivitet. I 1967 opprettet ICSU og WMO forskningsprogrammet Global Atmospheric Research Programme (GARP). Målet var å få bedre grunnlag for værvarsling, men programmet ble også rettet mot CO2 og klima. I 1980 ble GARP omdannet til et internasjonalt samarbeid om klimaforskning - World Climate Research Program (WCRP).

Forslag om samspill mellom vitenskap og politikk - Villach I og II
På slutten av 70-tallet ble det drevet klimarelatert forskning innenfor ulike fagområder. Arbeidet var ikke koordinert og fikk lite oppmerksomhet utenfor fagmiljøene. ICSU, UNEP og WMO gikk derfor sammen om å arrangere en samling i Villach i Østerrike høsten 1980 for forskere fra flere land og fagområder (Villach I). I løpet av møtet ble deltagerne overbevist om at man stod overfor en alvorlig globalt problem. Det ble utarbeidet en uttalelse med advarsel om at det var nødvendig å styrke klimaforskningen raskt.

Konferansen i Villach ble ledet av Bert Bolin, svensk professor i meteorologi. Han mente det var behov for en bred, grundig og internasjonal analyse. UNEP tok raskt initiativ til dette og rapporten fra analysen fikk tittelen "The assessment of the role of carbon dioxide and other greenhouse gases in climate variations and associated impacts".

I 1985 møttes så forskerne på nytt i Villach for å gjennomgå resultatene av analysen (Villach II). Man kom frem til at klimaendringene ville bli alvorlige og skje langt raskere enn tidligere antatt. Det ble derfor tatt til orde for et samarbeid mellom forskere og politikere - "to explore the effectiveness of alternative policies and adjustments".

Klimasamarbeidet mellom forskning og politikk institusjonaliseres
Fra 1985 utviklet ting seg raskt. Politikerne ble nå for alvor interessert i klimasaken, bl.a. gjennom arbeidet til direktør Mostafa Kamal Tolba i UNEP og rapporten fra fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (1987). Det kom også i gang planlegging av en mellomstatlig vitenskap-politikk mekanisme som skulle foreta regelmessige vurderinger av vitenskaplig status mht klimaendring, dens konsekvenser og mulige responsstrategier.

Forskerne som hadde deltatt på Villach-møtene og ICSU mente det ville være riktig å beholde forkningens uavhengighet. Vitenskaplig arbeid burde utføres uavhengig av enhver regjering.

Mens ICSU konsentrerte seg om vitenskapen jobbet WHO og UNEP videre med å utvikle samarbeidsmekanismen mellom vitenskap og politikk, og i 1988 opprettet de FNs klimapanel (IPCC). Bert Bolin ble panelets første leder. 4 år seinere, i 1992, ble så FNs klimakonvensjon vedtatt i Rio de Janeiro. Det er en folkerettslig bindende avtale som skal hindre farlige menneskeskapte klimaendringer. Siden 1994 har partene som undertegnet konvensjonen hatt årlige partsmøter - Conference of the Parties (COP).


Kilder
Særlig fra International Science Council Blogs:
The origins of the IPCC: How the world woke up to climate change