Varselskilt om tynn is, Central Park, NYC
Foto: Ashoka Jegroo/Wikimedia Commons

EU og Norge har høye ambisjoner om å påvirke jordens klima. For å bremse oppvarming skal energiproduksjon og -bruk drastisk legges om. Kostnadene og inntjeningsmulighetene ved et slikt Energiewende eller grønt skifte - fra fossilt brensel til fornybar energi - er enorme. Regjeringen har derfor inngått en grønn allianse med EU, en overbygning for grønne sektorer der det er gjensidig interesse for samarbeid. Men er kunnskapen som det grønne skiftet bygger på god nok?

Begrunnelsen for omstillingen er hypotesen om at menneskeskapte CO2-utslipp har ført til global oppvarming etter 1850. Egentlig en oppsikstvekkende påstand. Før 1850 endret klimaet seg alltid uten menneskelig hjelp. Istider har blitt avløst av varmere mellomistider, og temperaturendringene har sjelden skjedd jevnt, men med avbrudd og "tilbakefall" underveis. Årsakene til skiftningene er komplekse og ikke fullt forstått. Et sampill mellom forskyvninger av kontinentalplater, havstrømmer og vindsystemer, endringer i jordas omløpshastighet og jordaksens helningsvinkel, solas magnetiske aktivitet, variasjoner i skydekke og drivhuseffekt, planetenes posisjoner i forhold til hverandre og sikkert flere andre faktorer. Disse naturkreftene virker også i dag, men i følge hypotesen er det nå menneskelig aktivitet som betyr mest.

Eva Marie Brekkestø har i sin bok Vårt alltid skiftende klima (2021) gitt en god historisk oversikt over klimaendringer og hvordan de har påvirket leveforholdene på godt og vondt. Oversikten gir også informasjon og påminnelser som viser at dagens klimasituasjon er ikke så spesiell som den ofte fremstilles.

For det første formidler Brekkestø forskningsresultater fra iskjerneboringer som viser at i fem av periodene med betydelig global oppvarming etter siste istid skjedde oppvarmingen raskere enn i dag. Geologen Richard Alley la fram sine funn i 2004 (GISP2 Ice Core Temperature and Accumulation Data, NOAA Paleoclimatology Program and World Data Center for Paleoclimatology), men fortsatt hevdes det at oppvarmingen i dag er spesielt rask.

Mediene ser ofte naturkatastrofer som resultat av klimaendringer. Brekkestø motsier ikke dette, men legger fram en oversikt fra Centre for Research on the Epidemiology and Disasters, som viser at det fra år 1900 har vært en kraftig nedgang i antall omkomne etter naturkatastrofer (jordskjelv og vulkaner, flom, stormer og orkaner, tørke, skogbranner, temperatur).

Vårt alltid skiftende klima påpeker også at temperaturøkningen siden 1850 ikke har vært jevn. Det var økning fram til 1880, nedkjøling fra 1880 til 1920, deretter oppvarming igjen fram til 1940, fulgt av ny nedkjøling fram til det ble varmere etter 1980. Boka gjengir avisartikler fra disse periodene, og de er til forveksling lik dagens klimadekning:

Nordlandsposten skriver 2. juni 1947 om temperaturstigningen og at den kjente svenske professor Hans Wilson Ahlman ved Californiauniversitetet mener utviklingen er så alvorlig at det er nødvendig å nedsette en internasjonal kommisjon som kan drøfte saken på verdensomspennende basis. Da det fra rundt 1945 begynte å bli kaldere igjen formidlet så mediene frykt for farlige konsekvenser av nedkjølingen. Des Moines Sunday Register skriver 1. juli 1974 at "climate scientists now believe that the first half of the Twentieth Century was blessed with unusually mild weather, and that the global climate has begun returning to a harsher - but more normal - state." Oppvarmingen som i 1947 ble sett på som et problem oppfattes altså i 1974 som en forbigående velsignelse!

Newsweek viser 28. april 1975 til at klimatologer tviler på at politikere vil ta nødvendige skritt for å motvirke klimaendringene. Og Chicago Tribune forteller 25. november 1981 at klimaforskerne mener nedkjølingen kan få katastrofale konsekvenser:"Climatologists now blame recurring droughts and floods on a global cooling trend that could trigger massive tragedies for mankind".

Avisutdragene illustrerer at det er vanskelig å bedømme hvordan klimaet vil utvikle seg. Det bør derfor stilles spørsmål ved om sammenhengen mellom kunnskap og dagens klimapolitikk er god nok. Befinner det grønne skiftet seg på tynn is?