Politikkutforming

EUs særmerke er at mange beslutninger tas som flertallsavgjørelser på overnasjonalt nivå. Dette skjer fordi medlemslandene har avgitt suverenitet til felles institusjoner på en rekke områder. På andre områder er vedtakskompetansen delt mellom EU og medlemslandene eller tilligger den enkelte medlemsstat.

Unionens beslutningsprosedyrer er kompliserte. "Fellesskapsmetoden" brukes der medlemsstatene har tildelt EU lovgivningsmyndighet. "Den åpne koordineringsmetoden" - en frivillig "mykere" samordning - brukes der unionen har felles målsettinger, men hvor medlemslandene har lovgivningsmyndigheten. Siden kull- og stålunionen ble opprettet noen år setter andre verdenskrig har det overnasjonale europasamarbeidet blitt vesentlig utvidet.

I 1980-årene gjorde misforhold mellom ressurser og behov den årlige budsjettrunden i EU konfliktfylt. For å dempe konfliktene, styrke budsjettdisiplinen og få bedre implementering ble det innført en ordning med langtidsbudsjettering - Multiannual Financial Framework (MFF). Det første var et finansielt perspektiv for årene 1988-1992 (Delors-I pakken), og var en interinstitusjonell avtale (IIA) mellom Parlamentet, Rådet og Kommisjonen. Den skulle sørge for ressurser til gjennomføring av Enhetsakten. Ytterligere tre langstidsbudsjett ble vedtatt som IIA. Med Lisboa-traktaten gikk man bort fra å bruke IIA, og MFF vedtas nå som en forordning.

Multiannual Financial Framework for perioden 2021-2027 ble vedtatt i 2020. Det er totalt på 1074 milliarder euro (2018 priser). For å møte de ekstraordinære sosioøkonomiske utfordringene som følge av covid-19 ble det samtidig vedtatt en "reparasjons"-pakke - Next Generation EU (NGEU) - med 750 milliarder euro (2018 priser) finansiert ved låneopptak.

MFF dekker tilsammen 7 utgiftsområder med total ramme på 1074 euro:

1. Single Market, Innovation and Digital: €132,8 milliarder
2. Cohesion, Resilience and Values: €377,8 milliarder
3. Natural Resources and Environment: €356,4 milliarder
4. Migration and Border Management: €22,7 milliarder
5. Security and Defence: €13,2 milliarder
6. Neighbourhood and the World: €98,4 milliarder
7. European Public Administration: €73,1 milliarder

EU-budsjettet innebærer en omfordeling av ressurser - noen land betaler inn mer enn de får ut, andre går i pluss. Mesteparten av midlene går til nasjonsvise tiltak, men betydelige midler brukes også på å finansiere samarbeid mellom landene i form av eu funding programmes - ofte kalt "eu programmer". For Norge er det av interesse hvilke prioriteringer og rammer som fastsettes i MFF for eu-programmer vi deltar i.

Gjennom EØS-avtalen overtar Norge mye av EUs regelverk etter hvert som det blir vedtatt. Formelt sett er denne importen en mellomstatlig affære. Ingen av EUs rettsregler blir gjort gjeldende her i landet før de er godkjent av norske myndigheter. Enten av regjeringen eller av Stortinget. Først etter denne godkjenningen (og tilsvarende på Island og i Lichtenstein) kan EØS-komiteen - et fellesorgan med deltagelse fra EU og EØS/EFTA-landene - formelt innlemme rettsakten i EØS-avtalen. I realiteten innebærer EØS-avtalen, sammen med en lang rekke andre avtaler Norge har inngått med EU, en omfattende overføring av myndighet fra nasjonalt nivå til EU-nivå. Særlig lovgivende, men også noe utøvende og dømmende.

Europautredningen "Utenfor og innenfor - Norges avtaler med EU" (NOU 2012:2) anslo at Norge gjennom avtalene har overtatt 3/4 av EU-retten sammenlignet med EU-statene som er med på alt, og gjennomført dette mer effektivt enn mange. Tilknytningen til EU er langt tettere enn de aller fleste er klar over.

Under EØS-forhandlingene var felles beslutninger et krav fra EFTA-landene. Det ble ikke innfridd. EU beholdt sitt uavhengige beslutningssystem uten deltagelse fra EØS/EFTA-landene når Parlamentet, Rådet og Kommisjonen fatter vedtak. Men avtalen gir EFTA-landene rett til deltakelse i ekspertgrupper og komiteer som bistår Kommisjonen på relevante områder. Dette er den eneste formelle adgangen Norge har til å delta i politikkutformingen. I tillegg er det muligheter for mer uformell kontakt og påvirkning. Men åpningene er begrenset og NOU 2012:2 viste til at det er klare demokratiske svakheter ved EØS-avtalen. Under Brexit-diskusjonene i UK ble ofte sagt at EØS/EFTA-landene er "rule-takers, not rule-makers". "Fax-democracy" var også en populær betegnelse.