EØS

1956. Som svar på de 6 ECSC-landenes ønske om å etablere en tollunion for alle sektorer (Messina-konferansen 1955) foreslo UK å etablere et frihandelsområde for alle medlemmer av OEEC. Forslaget fikk ikke Frankrikes støtte, og ble lagt vekk.

1960. Et britisk forslag om å danne et europeisk frihandelsforbund for stater som ikke ville eller kunne slutte seg til EEC ledet til Stockholm-konvensjonen om opprettelse av EFTA. Den ble signert i januar 1960 av Norge, Danmark, Portugal, Storbritanna, Sveits, Sverige og Østerrike.

1962. Norge følger Storbritannia, Danmark og Irland og søker for første gang medlemskap i EEC. Her i landet manes det til kamp mot medlemskap. Frankrike legger ned veto mot britisk medlemskap. Behandlingen av søknadene stopper opp.

1967. Norge, Storbritannia, Danmark og Irland søker for andre gang medlemskap i EEC. Frankrike sier igjen nei til UK og søknadene fører ikke til noe.

1969. Fransk veto mot britisk medlemskap forsvinner med president de Gaulle´s avgang, og søknadene til UK, Irland, Danmark og Norge fra 1967 fornyes. I Norge blir det stort engasjement og skarpe fronter. "Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC" og "Ja til EF" organiserer motstandere og tilhengere.

1972. Etter å ha forhandlet med EF sier Danmark, Irland og UK ja til medlemskap mens 53,5 % sier nei i den norske folkeavstemningen. Regjeringen Bratteli går av. Korvald overtar som statsminister og forhandler frem en frihandelsavtale med EF. Også de andre 6 EFTA-landene inngikk frihandelsavtaler med EEC på denne tiden. I samme tidsrom inngikk EFTA-landene også avtaler med ECSC.

1977. EFTA-landene gir uttrykk for at de ønsker å styrke samarbeidet med EF (Wien-erklæringen). Arbeid med å harmonisere regelverk igangsettes.

1984. Et felles møte mellom ministre fra EU og EFTA i Luxembourg enes om å opprette et dynamisk og homogent europeisk område - European Economic Space (EES).

1985. EF-kommisjonen legger frem en plan (hvitbok) for etablering av et indre marked med fri bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital innen utgangen av 1992.

1986. Traktaten Enhetsakten vedtas som en oppfølging av hvitboken om det indre marked fra 1985. Trer i kraft året etter. Hvis et European Economic Space skulle bli en realitet, som det var enighet om i 1984, måtte EFTA-landene tilpasse seg denne ambisiøse planen for integrasjon.

1987. For å styrke kontakten med EF opprettet Norge en delegasjon i Brussel.

1989. EF-kommisjonens president, Jacques Delors, foreslår et sterkere partnerskap mellom EF og EFTA. Felles beslutningstaking og administrative funksjoner skulle effektivisere partnerskapet og fremheve de politiske sidene ved det økonomiske, sosiale, finansielle og kulturelle samarbeidet. Formen på det utvidede samarbeidet ville avhenge av EFTAs utvikling. Det ble satt i gang et arbeid for å se på hvordan dette kunne gjennomføres. Klarsignal fra EF-kommisjonen for å starte forhandlinger kom i oktober.

1989. I desember ga Stortinget regjeringen fullmakt til å forhandle med EF via EFTA om videre tilpassing til EFs indre marked.

1989. Et felles utenriksministermøte mellom EF og EFTA ga i desember klarsignal for å forhandle frem Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet - EØS.

1990. EØS-forhandlingene startet i juni 1990. EFTAS mål var å få fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer i EØS-området, styrke samarbeidet om miljøvern, forskning, utdannelse og sosialpolitikk mm og etablere felles beslutningstaking.

1991. Forhandlingene ble avsluttet i oktober. EFTA fikk adgang til det indre markedet og samarbeidet på forskjellige politikkområder skulle styrkes. Felles beslutningstaking ble det ikke, men EFTA-statene skulle delta i det forberedende arbeidet i EF. Fordi EØS-avtalen var ment å være dynamisk, med løpende innarbeiding av nytt relevant EF-lovverk, skulle det etableres et såkalt "to-pilar" system - en EF pilar og en EFTA pilar - med fellesorganene EØS-rådet og EØS-komiteen som en overbygning. Ny EF-lovgivning innlemmes i EØS-avtalen etter godkjenning i hvert EØS/EFTA-land og påfølgende beslutning i EØS-komiteen. For å matche EFs system for overvåking og domstolskontroll ble et tilsvarende system opprettet på EFTA-siden: EFTAs overvåkingsorgan (ESA) og EFTA-domstolen. EFTA fikk også et organ som skulle koordinere synspunktene til medlemslandene.

1992. EØS-avtalen signeres i Porto 2. mai av EEC, ECSC og 12 medlemsland på EF-siden og av Østerrike, Finland, Island, Lichtenstein, Norge, Sverige og Sveits på EFTA-siden. I folkeavstemninger senere på året sa et flertall i Sveits nei til EØS, mens et flertall i Lichtenstein sa ja.

1992. Stortinget vedtok EØS-avtalen i oktober. Siden den innebar suverenitetsavståelse skjedde behandlingen etter grunnlovens § 93, som krevde 3/4 flertall. 135 representanter sa ja, 30 sa nei. SP og SV stemte nei sammen med enkeltrepresentanter fra AP, KrF og FrP.

1992. Norge søker om medlemskap i EF i november. Vi følger dermed EFTA-landene Østerrike, Sverige og Finland som hadde søkt medlemskap i hhv 1989, 1991 og 1992. For Norge gjaldt utfordringene i medlemskapsforhandlingene særlig regionalpolitikk, landbruk og fiskeri.

1994. EØS-avtalen trer i kraft 1. januar. Det innebar at alle relevante EU-regler ble gjort gjeldende i Norge. Siden EU stadig utvikler regelverk for det indre marked er EØS-avtalen "dynamisk" - dvs nye relevante EU-regler skal innarbeides fortløpende.

1994. Medlemskapsforhandlingene for Norge avsluttes i april. I folkeavstemningen 28. november sier 52,3 % av de norske velgerne nei. Dermed blir Norge værende i EFTA sammen med Island og Lichtenstein, mens Sverige, Finland og Østerrike, hvor folkeavstemningene fikk ja-flertall, forlater EFTA fra 1. januar 1995.

2009. Island søker EU-medlemskap.

2014. Island trekker søknaden om medlemskap i EU.